Kostnaden er først og fremst tid
Når noen spør hva kildearbeid koster, er svaret sjelden et tall for manuset som helhet. Det som faktisk betales, enten du gjør jobben selv eller kjøper hjelp, er timer med lesing, sammenligning og notering. Et manus på fem minutter kan romme tjue faktapåstander eller to, og forskjellen avgjør nesten alt. Derfor starter jeg alltid med å telle påstander, ikke sider.
I kurset kaller vi dette grunnlaget for kildearbeid. Det handler om å finne kilder, vurdere dem og velge hvilke som skal bære manuset. Tiden går sjelden til selve søket. Den går til å forstå hva en kilde egentlig sier, hvem som står bak den og om den er den opprinnelige kilden eller en gjengivelse av den.
Jeg ser ofte at deltakere undervurderer det siste. En påstand som virker enkel, for eksempel en årstall eller en regel, kan ha tre ledd mellom manuset og det opprinnelige dokumentet, og hvert ledd må åpnes og leses.
- Antall faktapåstander i manuset teller mer enn antall sider
- Hver påstand krever minst én kilde du faktisk har lest
- Gjengitte kilder må følges tilbake til opprinnelsen
Primærkilder og sekundærkilder gir ulik regning
En primærkilde er dokumentet, målingen eller uttalelsen slik den først ble gjort. En sekundærkilde beskriver eller tolker den. Å støtte seg på sekundærkilder går raskt, men gir svakere dekning, og du får ofte bruk for tid senere når noen spør hvor tallet kommer fra. Primærkilder tar lengre tid å finne og lese, men svarer på spørsmålet én gang for alle.
Prisen påvirkes derfor av hvor mye av manuset som må stå på primærkilder. Et opplæringsmanus om en lovfestet rutine krever gjerne selve regelverket. En intern informasjonsfilm om en ny arbeidsprosess kan klare seg med virksomhetens egne beskrivelser, så lenge du vet hvem som eier dem.
Vi lærer deltakerne å sette et nivå per påstand på forhånd. Da blir tidsbruken forutsigbar, og du slipper å grave dypere enn manuset trenger.
Fem forhold som driver tidsbruken opp
Fra kursets øvelser ser vi de samme tingene gå igjen. For det første temaets alder: eldre stoff har oftere flere versjoner, og du må finne ut hvilken som gjelder. For det andre fagets språk, fordi fagtekster tar lengre tid å lese riktig enn allmenne artikler. For det tredje kilder som ikke er åpent tilgjengelige, og som må bestilles eller etterspørres.
For det fjerde manuset selv. Et manus som endres mange ganger underveis, gir gjentatt arbeid, fordi hver endring kan flytte en påstand til en annen kilde. For det femte kravene til dokumentasjon. Skal du levere en referanseliste sammen med videoen, tar det mer tid enn om du bare skal være sikker for deg selv.
Ingen av disse punktene er unormale. Men de er grunnen til at jeg ber om å få se manuset før jeg sier noe om omfang, og grunnen til at et fast tall per minutt video sjelden stemmer.
- Stoffets alder og antall versjoner
- Fagspråk og tekniske kilder
- Kilder som må bestilles eller etterspørres
- Mange revisjoner av manuset
- Krav om ferdig referanseliste
Hva du kan gjøre selv for å holde kostnaden nede
Det mest effektive er å gjøre forarbeidet før du begynner. Skriv ned hvilke påstander i manuset som faktisk må dokumenteres, og hvilke som er meninger, overganger eller beskrivelser av bildet. Mange manus har færre kontrollpunkter enn man tror når dette er sortert.
Hold dessuten orden fra første dag. Noter hvor du fant hver opplysning, med dato for når du leste den, mens du leser. Å lete opp en kilde i etterkant tar ofte lengre tid enn å lese den første gang. Det er en vane som koster nesten ingenting og sparer mest.
Avklar også tidlig hvor sikker du må være. En video som skal brukes i opplæring i flere år, fortjener sterkere dekning enn en kort intern melding. Setter du nivået først, vet du når arbeidet er ferdig.
Hvorfor billigst ikke alltid er smartest
Det er fristende å hoppe over kildearbeidet når fristen nærmer seg. Det som da skjer, er at kostnaden flyttes. En feil som oppdages etter at videoen er klippet og publisert, må rettes i bilde, lyd og tekst, og det koster langt mer enn minuttene du sparte. Det gjelder særlig opplæringsvideo, der seerne forventer at innholdet kan stoles på.
Samtidig finnes det en grense for hva det lønner seg å kontrollere. Ikke alt trenger en primærkilde, og ingen kan love at et manus er helt uten feil. Målet er at hver påstand har en kilde du kan peke på, og at du vet hvor sterk den er.
Det er en nøktern holdning, og den er også det som gjør at arbeidet går til å bli ferdig.
Slik vurderer du omfanget før du bestemmer deg
Ta manuset og marker hver påstand med en kort kode: tall, dato, sitat, regel eller beskrivelse. Tell dem. Marker deretter hvilke du allerede har kilder til, og hvilke du bare husker fra et sted. Resten er arbeidet som gjenstår, og du kan anslå tid for hver gruppe.
Sitater og datoer går som regel raskest å kontrollere, regler og tall tar lengre tid, og beskrivelser av hvordan noe fungerer krever ofte at du snakker med noen som kan faget. Legg til tid for å føre alt inn i referanseloggen.
Med dette overblikket kan du velge å gjøre jobben selv, ta kurset for å lære metoden, eller be om hjelp med deler av manuset. Du bestemmer ut fra en reell mengde arbeid, ikke et gjett.
- Merk hver påstand med type
- Sorter etter hva som allerede har kilde
- Anslå tid per gruppe, og legg til tid for loggen
Prisen på kildearbeid følger mengden påstander, kildenes nivå og hvor mye dokumentasjon som skal leveres, ikke lengden på videoen. Teller du påstandene først og setter ønsket sikkerhet per påstand, får du et anslag du kan stole på. Det gjør det lettere å planlegge både tid og penger, og å se hvor en times arbeid tidlig sparer mange senere.
