Start med hvem som skal bruke videoen
Før du åpner en eneste kilde, bør du skrive én setning om hvem som skal se videoen og hva de skal gjøre etterpå. En ny medarbeider som skal lære en sikkerhetsrutine, trenger noe annet enn en kunde som ser en produktfilm i et salgsmøte. Svaret på dette spørsmålet styrer hvor mye dokumentasjon manuset krever, hvor mange kilder du trenger og hvor forsiktig du må formulere deg.
Jeg anbefaler å notere formålet øverst i referanseloggen, slik at alle som senere leser manuset, ser hva det ble skrevet for. Når noen midt i produksjonen vil legge til en påstand som «alle bransjens aktører gjør dette», kan du sjekke den mot formålet og spørre om den tåler den kontrollen videoen faktisk trenger.
I mange virksomheter lages samme innhold om til flere formater. Da lønner det seg å la hvert format få sin egen kopi av loggen, fordi kravene kan avvike selv om temaet er det samme.
- Skriv formål og målgruppe i én setning øverst i loggen
- Noter hva seeren skal gjøre etter videoen
- Lag egen loggkopi for hvert format
Opplæringsvideo: kravene er høyest her
Opplæringsvideo har et tydelig ansvar. Seeren skal handle etter det den lærer, og da må regler, grenseverdier, rekkefølger og begreper kunne spores til en kilde som er dagsaktuell. Bruk helst primærkilder, som forskrifter, produsentens bruksanvisning eller virksomhetens egne vedtatte rutiner, og skriv ned hvilken utgave og hvilken dato du leste.
Jeg ber kursdeltakerne merke hver instruksjon i manuset og knytte den til en loggpost. En instruksjon uten kilde bør enten få en kilde eller tas ut. Det virker strengt, men et opplæringsmanus som lærer bort noe foreldet, blir værende i systemene i årevis.
Tonen er rolig og presis. Unngå overdrivelser som «alltid» og «aldri» med mindre kilden faktisk sier det. Når en kilde gir et område eller et forbehold, tas forbeholdet med i voiceoveren, ikke bare i en fotnote ingen ser.
- Primærkilder først, med utgave og lesedato
- Hver instruksjon knyttes til en loggpost
- Ta med forbehold i selve fortellerteksten
Produktfilm: skill mellom fakta og framtoning
I en produktfilm er det lov å være positiv, men ikke å være upresis. Det som kan sjekkes, som mål, kapasitet, materialer og funksjoner, skal stemme med produktdatabladet eller testrapporten, og du bør angi hvilken versjon av produktet påstanden gjelder. Det som er vurderinger, som «enkelt» eller «raskt», må enten underbygges eller formuleres som opplevelse.
Et godt knep er å gå gjennom manuset med to fargestifter. Én farge for påstander som kan dokumenteres, én for ren profilering. Når du ser fordelingen, blir det lett å oppdage hvor et løfte egentlig mangler grunnlag.
Vær særlig varsom med sammenligninger. Å si at noe er bedre enn «tidligere» krever at du vet hva tidligere var, og å si at det er bedre enn andre løsninger krever et grunnlag du kan vise frem om noen spør. Er du usikker, beskriv hva produktet gjør og la seeren trekke slutningen.
- Sjekk mål og funksjoner mot databladet
- Merk dokumenterbart og profilering med hver sin farge
- Unngå sammenligninger du ikke kan vise grunnlaget for
Intern kommunikasjon: kilden er ofte virksomheten selv
Intern video handler ofte om beslutninger, tall og planer. Kilden er da et styrereferat, et notat eller en uttalelse fra en leder, og utfordringen er ikke å finne kilden, men å vite om den fortsatt gjelder. Spør alltid hvem som eier opplysningen, og få det bekreftet skriftlig før manuset låses.
Datoer betyr mer her enn noe annet sted. «Fra nyttår» sier ingenting om videoen ses to år senere, så skriv gjerne den faktiske datoen i manuset eller velg formuleringer som ikke eldes. Tall fra regnskap og målinger får med periode og enhet.
Tonen kan være mer personlig, men sitater fra navngitte medarbeidere krever at personen har godkjent ordlyden. Be om godkjenning på den endelige teksten, ikke på hukommelsen din om hva som ble sagt.
- Finn ut hvem som eier hver opplysning
- Skriv dato eller bruk formuleringer som ikke eldes
- Få sitater godkjent i endelig ordlyd
En arbeidsrekkefølge du kan bruke i morgen
Slik går jeg fram når et manus skal tilpasses. Først fastsetter jeg formål og format. Deretter merker jeg alle påstander i manuset, og gir hver av dem et nivå: må være dokumentert, bør være dokumentert, eller er ren framtoning. Så fører jeg kildene inn i loggen med dato og lenke eller arkivplassering.
Neste trinn er å lese manuset høyt som om det var en annen virksomhet som la det frem. Setninger som høres sikrere ut enn kildene tillater, markeres og skrives om. Til slutt ber jeg en kollega som ikke har skrevet manuset, stikkprøve fem poster mot kildene.
Hele øvelsen tar sjelden mer enn et par timer for et manus på noen få minutter, og den gjør senere endringer mye enklere, fordi du vet hvor hver påstand kommer fra.
- Fastsett formål og format først
- Gi hver påstand et dokumentasjonsnivå
- La en kollega stikkprøve loggen
Når formatene blandes
Ofte havner en film mellom kategoriene: en opplæringsvideo som også skal vises til kunder, eller en produktfilm som brukes i onboarding. Da gjelder det strengeste kravet. Alt som kan bli sett som instruksjon, må ha opplæringsstandard, selv om filmen i utgangspunktet var ment som markedsføring.
Det praktiske rådet er å skille innholdet i blokker, og la hver blokk følge sitt eget nivå. Intro og avslutning kan ha en lettere tone, mens kjernen med trinn og regler følger primærkildene.
Skriv til slutt i loggen hvilke kanaler videoen skal vises i, og legg inn en revisjonsdato. Da er det enkelt å se når manuset bør gås gjennom på nytt, for eksempel når regelverk eller produktversjon endres.
Kildekrav er ikke ett fast nivå, men noe du velger ut fra hvem som ser videoen og hva de gjør etterpå. Opplæring krever sporbare regler, produktfilm krever skille mellom fakta og profilering, og intern video krever kontroll på hvem som eier opplysningen og om den fortsatt gjelder. Med formål, dokumentasjonsnivåer og en loggført revisjonsdato har du et manus som tåler spørsmål.
